MINE TØFFE UKER I JUNI 2015

Dette er et innlegg jeg har tenkt mye på om jeg skal dele med dere, og jeg har bestemt meg for å dele dette med dere. 

Alt startet i juni 2015, da den viste positiv. Begynnelsen av dagene startet med murringer nederst i magen, jeg tenkte for det meste på mensen smerter, men jeg leste samtidig mye om alt mulige symptomer, og de skremte meg litt. Jeg hadde allerede gått mer enn 5 dager over menstruasjonen jeg ventet på. Jeg var allerede gravid, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, om jeg skulle ta abort eller ikke, jeg ble veldig usikker, noe som ødela hverdagen min helt. Min største frykt var å fortelle dette til foreldrene mine, noe som tok meg litt tid. Foreldrene til Marius fikk vite det aller først, noe jeg egentlig følte var best og tryggest der og da. 
Jeg bestemte meg for å fortelle dette til mamma over Facebook, noe som var utrolig umodent gjort av meg, syntes jeg, hun ante fred og ingen fare, satt på hytta sammen med pappa og farmor da hun fikk meldingen min om at det var noe jeg måtte fortelle henne, når hun leste meldingen min ble jeg veldig nervøs over hvordan svar jeg skulle få.. Hun ble kjempe sint på meg, det samme ble pappa og farmor. 
Da jeg hadde fortalt om dette følte jeg meg lettere, samtidig ikke, jeg hadde skuffet familien min, noe jeg aldri ville gjort ellers. Jeg trodde dette var lettere enn det egentlig var, for og være helt ærlig.. Familien min er noe som betyr aller mest for meg.
Det tok noen dager før jeg og mamma pratet ordentlig sammen igjen, mamma tok en alvorsprat med meg ganske så mange ganger i starten, mens pappa sa omtrent ingenting til meg ang dette, han holdt seg vel litt lenger tilbake enn hva mamma gjorde. 
Etter noen dager, nærmere en ukes tid tok de det litt lettere, mamma hjalp meg med det meste, spurte flere ganger om jeg visste hva jeg skulle gjøre, jeg var veldig sikker på at jeg ikke ville ta abort, Marius var på min side og ville også beholde det sammen med meg, noe jeg følte var en stor lettelse. Vi er unge, ja, vi er det, men hva gjør man når et sånt sjokk slår inn på deg, selv om det ikke var blitt noe stort ennå? jeg var rundt 5-6 uker på vei, jeg hadde allerede vært på ultralyd for å sjekke om det kun var en, pga mye tvillinger i familien. Jeg var utrolig redd for at det skulle være to stk, jeg ble veldig lettet da jeg så det kun var en der. Når jeg så noe på ultralyd bildet ble jeg veldig glad inni meg, jeg lå bare å smilte fra øre til øre, det samme gjorde Marius, han holdt meg i hånda. Da vi var ferdig sier legen at fosteret lever og at vi var heldige med at det bare var en, for det var noe vi ønsket isåfall. 
Da vi gikk ut av Majorstua klinikken ringte jeg straks til mamma for å fortelle at det kun var en og at fosteret levde, mamma virket glad over at det kun var en hun også. Men dagene gikk hvor jeg begynte å føle meg utrolig sliten og sint omtrent hele tiden, altså ganske tidlig i svangerskapet, jeg var vel rundt 5-6 uker på vei i følge legen og målene på ultralyden.
Noen dager gikk og jeg fikk plutselig nok av det her, jeg orket virkelig ikke dette, jeg taklet det ikke, jeg knakk rett og slett sammen,  det ble så ille at jeg omtrent ikke orket og ha besøk av Marius, jeg var bare lei alt. Tok meg selv fatt og snakket med mamma om dette, jeg begynte å bli usikker på om jeg faktisk taklet å bære frem et barn, og jeg måtte virkelig tenke meg nøye om, for det begynte å nærme seg tiden hvor det ikke er greit å ta abort, altså 12 uke. Jeg var vel rundt 7-8 uker på vei hvor jeg bestemte meg for og ikke beholde det.
Mamma fortalte at hun ville støtte meg og være med meg på sykehuset for denne timen til abort, hvis det var det jeg følte for, jeg ble utrolig nervøs og redd for hva som faktisk kunne skje med meg i ettertid. Jeg måtte ta frem telefonen, og manne meg opp. Finne frem telefonnummeret til sykehuset, der hvor jeg måtte bestille time til abort, som var mitt største mareritt..
Jeg fikk time, gikk bare og ventet på at dagen skulle komme. Jeg fikk time til medisinsk abort den 12 august, som var på bursdagen til mamma, det gjorde ikke dagen noe særlig bedre for min del i det hele tatt. 
Og dagen kom, jeg dro inn på sykehuset for at dette skulle skje, natten før sov jeg ikke så veldig godt, tenkte veldig mye på det som skulle skje dagen etter. Vi satt på venterommet og ventet til en dame ropte meg inn, jeg gikk inn for å snakke litt med hun, måtte også ta en gynekologisk test, der hvor de sjekker hvor langt jeg er på vei og hvordan ting så ut før de kunne gi meg pillene jeg skulle ta 12 timer etter en start pille jeg fikk på sykehuset.
Den dagen jeg skulle starte på pillene var rett etter at jeg hadde stått opp, fikk beskjed om å ligge i en times tid, for at alt kunne begynne, jeg måtte også komme meg opp å gå etter den timen for at ting skulle fullføres, noe som var helt forferdelig. Da jeg kom meg på do tenkte jeg selv: hva i all verden driver jeg egentlig med? hvorfor gjorde jeg dette?
Jeg hadde både mamma, og en til hos meg, litt senere på dagen kom Marius. Jeg følte ikke det var greit at han fikk se hvordan jeg hadde det på mitt verste på den tiden.
Noen timer etterpå var jeg oppe og gikk normalt igjen, mye av prosessen var ferdig, og da var mye tanker borte som gjaldt dette, det er ikke lett å skjønne seg på den dagen idag. Jeg sitter igjen med utrolig mange tanker den dag i dag, om hvorfor jeg gjorde det, jeg kunne vært mamma den dag i dag, til et barn på 5 måneder. Tankene mine rundt dette er virkelig ikke gode, jeg tenker veldig ofte på det, men valget jeg tok var vel det beste for både min og Marius sin del med tanke på forholdet der og da. Men den dag i dag venter vi en prins sammen, og terminen er om rundt 3 uker, vi gjør ikke noe annet enn å glede oss. 

Dette innlegget er litt endret på med tanke på at jeg skrev det i oktober i fjord, men valgte og legge det i utkast fordi jeg sluttet og blogge en periode, og ville heller ikke at alle i familien min skulle lese dette, tilfelle de nevnte noe til meg når de møtte meg. Pluss at hendelsen er kort forklart, mere detaljer vil jeg helst ha for meg selv. 


2 kommentarer

Emilie Alexandra

25.08.2016 kl.13:47

Du er den sterkeste jeg kjenner. Jeg er veldig veldig glad i deg Mariell. Du betyr veldig mye for meg <3 Det er veldig deilig for en bestevenninde og se deg ha det så bra sammen med kjæresten din og at dere venter en nydelig gutt om ikke veldig lenge. Tante Emilie gleder seg sinnsykt masse til og treffe han <3

Det som har skjedd er forferdelig trist og sterkt og lese og høre deg fortelle, men du kom deg igjennom det med en skulder og gråte på og du fortjener kun det beste fremmover <3

Loveu

Mariell Eriksen

25.08.2016 kl.14:12

Emilie Alexandra: Ååe, du er god som gull du Emilie <3 tusen hjertelig takk for fine ord. Hihi, bra du gleder deg, for det gjør vi også!!! <3

Skriv en ny kommentar

JEG ER EN BARNEMISHANDLER

07.12.2016 kl.17:04
Skrevet av marielleriksen
Hei på dere, det er en stund siden jeg har vært her inne å blogget, og dere vet den ene grunnen, men ikke den andre. Jeg la ut et innlegg på den andre bloggen min, der hvor jeg oppdaterte dere...
Bli medlem
hits